Jeg så 4 sammen med Runa. Da vi var på vei ut av Fokus sal 1 så hun spørrende på meg. Jeg sa: festivalens beste film. Hun kunne ikke skjønne hva jeg mente. Om jeg ikke ble i dårlig humør av all nedrigheta? Hun var besmitta av filmens nihilisme og kjente seg ikke igjen i sin egen kropp. Derav ubehaget.
Mens jeg derimot, en moralsk forkvakla konsument? Som tvert i mot følte vellyst? Jeg har ennå ikke lest meg gjennom Liv Lundbergs Tekstens etiske øyeblikk. Inntil videre svarer jeg som Tor Ulven svarte Alf van der Hagen:
"I den gode litteraturen får lidelsen en form. Det er det helt avgjørende. Kunstverket gir en glede i seg selv, som form, uansett tematikk. Hvorfor kan man se på et maleri som forestiller et lidende menneske og likevel kjenne en slags glede? Det er formen".
26.01.2006
23.01.2006
This is what it takes to get to that fucking village, and we need to know it.
Etter filmfestivalen hører jeg ingen snakke om min absolutt største opplevelse. Filmen heter 4, regissøren er den russiske debutanten Ilya Khrzhanovsky. Som forventa reduserer anmelderen i Bladet Tromsø filmen og kaller den ”festivalens særeste”. Jeg har googla Khrzhanovsky og ser at også andre festivaler har slitt med at folk forlater salen under visninga. HVORFOR I HIMMELENS NAVN? (et sted på nettet kunne jeg lese at filmen ikke har distributør i regissørens hjemland, hørt slikt!). Jeg skisserer opp gode grunner til at Khrzhanovsky har laga et mesterverk:
Hvordan LYDER, i en urban setting helt vanlige lyder som vi i hverdagen knapt estimerer (anleggslyder, maskinger, pressluftbor, et eller annet sted, utenfor bildet - der borte - bygges det kontinuerlig, hva er det som bygges, for guds skyld, slapp av, her er en del problemer som dere burde løse før dere uten videre kan bygge på den måten der, hei) blir så ekstremt urovekkende.
Hvordan bildene flommer over av – igjen urovekkende – HUNDER (og bjeff, lyden et selvstendig element som peiker utover den visuelle fortellinga)
TALLMYSTIKK, tittelen, i åpningsbildet (fire hunder på våt asfalt, neste bilde: fire enorme borr som – urovekkende – graver seg ned i asfalten), dessuten er den lange innledende bar-scenen (kan den virkelig ha vart i en halvtime?) befolka av FIRE karakterer som bl.a. fører en samtale om kloning (det er tallet fire som holder verden oppe, sier han ene typen. Som et bord, sier hun, med fire bein)
KJØNN, hora virker mer livskraftig enn de apatiske mannsskikkelsene (han typen som bor sammen med en støvtørkende, gammel far). Og kvinna, herregud, har vi noen sinne sett urgamle damer drikke seg sanseløst, rælende drita som her (brent seg fast i minnet: den utrolig triste scenen der to koner vrenger av seg bh-en og spruter vin på brystene – klipp – man kaster et stekt grisehode til levende griser i bingen) i et genuint feminint miljø?
RYTMEN, TAKTSKIFTENE, en laaang samtale i baren (så mange ord, og hvert ord viser seg å være totalt LØGNAKTIG, kan man egenlig fremstille sin egen historie, er man i stand til det? Filmen ser ut til å hevde: nei) følges av en time hvor det nesten ikke snakkes.
MAT, eller snarere KJØTT, ikke bare er han ene typen en slags kjøttdealer, men dette er filmen hvor det virkelig spises (helstekte griser) og drikkes (vodka med bunnslam) på en måte som tar piffen fra ethvert anstendig menneske med humanistiske idealer (hva betyr det å spise, et egg, hva er egentlig det, når det gjøres PÅ DEN MÅTEN DER?).
DUKKENE, MASKENE som ligger igjen etter den avdøde spises opp av hunder over natta (de forbløffende livaktige ansiktene er laga av av mennesker tygget og deretter utspytta BRØD hvis jeg skjønte det rett. Etter begravelsen av dukkemakeren forsøker man å fullføre de halvferdige (utstyrt med slappe mannlige attributter) dukkene, men prosjektet går beint uti selvmord og helvete – det apokalypsekonnoterende dukke- og maskebålet fyres opp.
DET GRÅE, TRISTE LANDSKAPET, de fornedrede kroppene, DET USEDVANLIG PENE, STYGGE, UTÅLSOMME i bildene.
Og hele tida: DET UNDERKOMMUNISERTE, ANTYDNINGENE, Ilya Khrzhanovsky er en regissør som stoler på sin titter.
Eksempel: selvmordet som får skje i bakgrunnen, den hengte kroppen som tilfeldig interiør i bildet (som for å si: det er ikke selvmorderens handling som overrasker her, men din, du som til tross for alt dette VELGER å være i live).
---
Dette er en informativ sak om filmen, sett fra Australia. Jeg siterer artikkelforfatterens finest setning: "This is what it takes to get to that fucking village, and we need to know it"
Hvordan LYDER, i en urban setting helt vanlige lyder som vi i hverdagen knapt estimerer (anleggslyder, maskinger, pressluftbor, et eller annet sted, utenfor bildet - der borte - bygges det kontinuerlig, hva er det som bygges, for guds skyld, slapp av, her er en del problemer som dere burde løse før dere uten videre kan bygge på den måten der, hei) blir så ekstremt urovekkende.
Hvordan bildene flommer over av – igjen urovekkende – HUNDER (og bjeff, lyden et selvstendig element som peiker utover den visuelle fortellinga)
TALLMYSTIKK, tittelen, i åpningsbildet (fire hunder på våt asfalt, neste bilde: fire enorme borr som – urovekkende – graver seg ned i asfalten), dessuten er den lange innledende bar-scenen (kan den virkelig ha vart i en halvtime?) befolka av FIRE karakterer som bl.a. fører en samtale om kloning (det er tallet fire som holder verden oppe, sier han ene typen. Som et bord, sier hun, med fire bein)
KJØNN, hora virker mer livskraftig enn de apatiske mannsskikkelsene (han typen som bor sammen med en støvtørkende, gammel far). Og kvinna, herregud, har vi noen sinne sett urgamle damer drikke seg sanseløst, rælende drita som her (brent seg fast i minnet: den utrolig triste scenen der to koner vrenger av seg bh-en og spruter vin på brystene – klipp – man kaster et stekt grisehode til levende griser i bingen) i et genuint feminint miljø?
RYTMEN, TAKTSKIFTENE, en laaang samtale i baren (så mange ord, og hvert ord viser seg å være totalt LØGNAKTIG, kan man egenlig fremstille sin egen historie, er man i stand til det? Filmen ser ut til å hevde: nei) følges av en time hvor det nesten ikke snakkes.
MAT, eller snarere KJØTT, ikke bare er han ene typen en slags kjøttdealer, men dette er filmen hvor det virkelig spises (helstekte griser) og drikkes (vodka med bunnslam) på en måte som tar piffen fra ethvert anstendig menneske med humanistiske idealer (hva betyr det å spise, et egg, hva er egentlig det, når det gjøres PÅ DEN MÅTEN DER?).
DUKKENE, MASKENE som ligger igjen etter den avdøde spises opp av hunder over natta (de forbløffende livaktige ansiktene er laga av av mennesker tygget og deretter utspytta BRØD hvis jeg skjønte det rett. Etter begravelsen av dukkemakeren forsøker man å fullføre de halvferdige (utstyrt med slappe mannlige attributter) dukkene, men prosjektet går beint uti selvmord og helvete – det apokalypsekonnoterende dukke- og maskebålet fyres opp.
DET GRÅE, TRISTE LANDSKAPET, de fornedrede kroppene, DET USEDVANLIG PENE, STYGGE, UTÅLSOMME i bildene.
Og hele tida: DET UNDERKOMMUNISERTE, ANTYDNINGENE, Ilya Khrzhanovsky er en regissør som stoler på sin titter.
Eksempel: selvmordet som får skje i bakgrunnen, den hengte kroppen som tilfeldig interiør i bildet (som for å si: det er ikke selvmorderens handling som overrasker her, men din, du som til tross for alt dette VELGER å være i live).
---
Dette er en informativ sak om filmen, sett fra Australia. Jeg siterer artikkelforfatterens finest setning: "This is what it takes to get to that fucking village, and we need to know it"
20.01.2006
Brigid Berlin
Snurrige tsjekkiske gravtaler til tross, for denne filmen vil jag tacka livet (og tiff). Warhols favorittmuse setter vår "virkelighetsfasinasjon" i perspektiv. To høydepunkter: Brigid Berlin som utfører puppetrykk for åpen scene. Samt den stolte fremvisninga av alle penisatlasers mor.
10.01.2006
Vrdnsvnt
Du skal ikkje gjenta og gjenta dette med at alt er støv og alt er støv - kva hadde du innbilt deg?
Eva Jensen
From be my daddy’s sperm
To being packed in an urn
I’m a child.
Devendra Banhart
[...]
fra sædavgang
til familiealbum
Mrtn Wntrvld
Eva Jensen
From be my daddy’s sperm
To being packed in an urn
I’m a child.
Devendra Banhart
[...]
fra sædavgang
til familiealbum
Mrtn Wntrvld
09.01.2006
NN
"Men så finns det också den här androgyna maskuliniteten som jag menar att Niclas Nilsson kretsar kring i Patriarkat. Ett slags roll som varken under- eller överordnar sig men ändå inte trivialiserar frågan. Och det är då det blir hotande på allvar. Det är som om vi närmar oss en tabugräns. Om vi på allvar skulle kunna ifrågasätta patriarkatet. Skjuta det åt sidan. Både se det och vägra. På samma gång", skriver Anna Hallberg i en åpen og fin anmeldelse av Nicklas Nilsens Patriarkat.
Boka til NN er bestilt.
Boka til NN er bestilt.
I slekt anmeldt i Nordlys
I slekt fikk 4 på terningen i Nordlys. Anmelder var igjen Margoth Hovda-Lien. I overskrifta får hun frem at jeg skriver Sprelsk og sprengende lyrikk.
Mesteparten av anmeldelsen er likevel skrevet av meg selv, så fullasta er den av sitater og gjengivelser av diktene. Sitatene er jevna med adjektiver og beskrivelser som "utforsking", "utprøving", "grensesprengende", "fabulerende", "nyskapende", "musikalitet", "sprenger normalspråket". Anmelderen finner at det er "vel mye pubertet i fitte-/puppespråket", før hun likevel slår fast: "Her er mye artig når en gir seg tid til å fundere over diktene".
I samme mandagsnordlys finner man et leserinnlegg med tittelen "Tøvete anmeldelse". Innlegget er signert Roy-M. Østerbøl og Katarina Stein, og dreier seg om Hovda-Liens anmeldelse av Kuiper 27.12.05 (se nedenfor). Artikkelforfatterne har en del pussige innsigelser, men skriver vektig om tendensen i anmelderteksten. Jeg skal komme tilbake til leserinnlegget i en seinere post.
Mesteparten av anmeldelsen er likevel skrevet av meg selv, så fullasta er den av sitater og gjengivelser av diktene. Sitatene er jevna med adjektiver og beskrivelser som "utforsking", "utprøving", "grensesprengende", "fabulerende", "nyskapende", "musikalitet", "sprenger normalspråket". Anmelderen finner at det er "vel mye pubertet i fitte-/puppespråket", før hun likevel slår fast: "Her er mye artig når en gir seg tid til å fundere over diktene".
I samme mandagsnordlys finner man et leserinnlegg med tittelen "Tøvete anmeldelse". Innlegget er signert Roy-M. Østerbøl og Katarina Stein, og dreier seg om Hovda-Liens anmeldelse av Kuiper 27.12.05 (se nedenfor). Artikkelforfatterne har en del pussige innsigelser, men skriver vektig om tendensen i anmelderteksten. Jeg skal komme tilbake til leserinnlegget i en seinere post.
Ukas navn i Morgenbladet
Så har man nådd kulturkonsumentenes hungrige blikk som ukas navn i Morgenbladet. Den vesle spalten er mager på mening og rik på snakk. Noen ganger skal det kanskje være slikt.
En opplagt Bendik Wold hadde lest intervjuet i ratatosk og ville vite hva jeg mente med mitt snakk om nytte. Det skjønner jeg godt, for jeg kunne ikke svare for meg, og når jeg nå leser hva jeg sier i Ratatosk skjønner jeg hvorfor Tor Ulven bare ga det ene intervjuet.
Likevel er jeg fornøyd med å ha sagt noe så opplagt som dette i MB: "Etter mitt syn er det sprekkene, det ikke-konforme, viktigere enn at hvert dikt er udiskutabelt godt".
En opplagt Bendik Wold hadde lest intervjuet i ratatosk og ville vite hva jeg mente med mitt snakk om nytte. Det skjønner jeg godt, for jeg kunne ikke svare for meg, og når jeg nå leser hva jeg sier i Ratatosk skjønner jeg hvorfor Tor Ulven bare ga det ene intervjuet.
Likevel er jeg fornøyd med å ha sagt noe så opplagt som dette i MB: "Etter mitt syn er det sprekkene, det ikke-konforme, viktigere enn at hvert dikt er udiskutabelt godt".
Abonner på:
Innlegg (Atom)
