Lillehammer

Det litterære Norge feirer seg selv på festival i Lillehammer. For fjerde år på rad skal jeg nedover og sitte i baren på Haakons pub. Innimellom skal jeg delta på kritikerseminaret - som kan varte opp med Mara Lee, Ove Røssaak, Pablo Henrik Lambías, Matias Faldbakken og Svein Jarvoll, alle med innganger til temaet offentlige iscenesettelser.

Jeg skal også selv bidra med ei opplesning i en bolk initiert av Nnf, torsdag kl 1900, i parken. Og på fredag skal jeg være for konferansier for kidsa som tevler i regionfinalen i poesislam 2006.

Det er som regel hyggelig å rusle rundt blant animert skriverkjøtt i noen tidlige junidager. Likevel kan det institusjonelle trykket bli heavy. Da kan det hjelpe å lese dette . SPRÄNG DEN FÖRBANNADE KULTUR-ELITEN!

Nytt Kuiper ute - nå også med spåkopp!

Kortprosa er tema for Kuiper 1/2006.

* Intervju med Rune Christiansen, Tomas Espedal og Arne Østring
* Per Aage Brandt om symbolsk elendighet
* La Bruyères moraler - for første gang på norsk
* Ny finsk poesi - for første gang på norsk
* Mm. Mmmmmmmmm

Etter endt lesning er tida inne for å spå et medmenneske med Kuipers diktgenererende spåkopp (eller heter det bare spå? Diskusjonen gikk høylydt innad i redaksjonen. Spå med spå? Nei, spå med spåkopp, var min mening). Bestill Kuiper her.

Kjapt notat

Jeg tror likevel vi må ta på alvor at lyrikken faktisk eksisterer i et vakuum. Det betyr: vi har et kommunikasjonsproblem, poetene har vært tilfreds med å gi ut bøker som fort - shit! - forsvinner inn i jævlig djupe hyller. Spørsmålet er: hvor stopper det opp. Svaret ofte: i formidlingsleddet. Vi kan enten drite i å ha en poesi i Norge, eller vi kan være offensive og tenke: hvorfor ikke heller bruke mer penger, ikke på lyrikken, men på formidlinga av den. Det vil si: gi rom for kritikken, som jo i de siste årene nesten ikke har beskjeftiga seg med den norske poesien i det hele tatt (unntak: nisjesteder som menigheta kjenner, men som for Knut Haavik og alle andre ikke eksisterer). Stadig vekk: når en poet profileres, er det nesten aldri på grunn av poesien, men på grunn av kvaliteter som Knut Haavik vet å sette pris på (poeten drar på interrail med kjærlighetssorg, har på seg cap i Dagbladet, flytter fra urkilden Ullvik til hovedstad og medievirkelighet, gifter seg med privilegerte, eller: fører dagbok på nettet). Like viktig som at staten årlig kjøper 50 diktsamlinger (og det er viktig, kamerater: lån ryggsekken full neste gang du er på biblioen), er at disse møtes av et apparat som fungerer. Spørsmål: hvorfor syntes alle det er stas å lese svensk og dansk lyrikk for tida? Nå gleder jeg meg bare helt sinnsykt til Tromsø-Rosenborg på Alfheim på lørdag. Heia TIL.

Et slag for Hatløy

Prise den menneskekropp når Jorda
kjem smygande og vil kastast inn
i nett DIN kveldshimmels gull og purpur
når ho har bestemt seg ho vil inn og gape
etter det vedunderlege og gjennom blodårane
vil lyftast heilt opp
til den hjartelege latterens umissande heimstader

høgt opp i di vetlause glede

- Kjartan Hatløy, Riket er vårt, damti damti (Oktober, 2005)


Jeg ser at ekstasen er på vårmoten. Kjartan Hatløy spiller i ekstasens eliteserie. Her slår jeg et slag for Hatløy.

Eller vi kan starte med normalprosaen

og ta det derfra. Et bedre forslag ville være å styrke formidlingsleddet og heller øke utlånstallene, hva.

I slekt anmeldt i Stavanger aftenblad

Erik Lodén har anmeldt I slekt under overskrifta "Poeten som slektsgransker". Han identifiserer "rytmen" og mener boka er i slekt med Terje Dragseths siste samling. Også denne anmelderen innrømmer poeten et utvilsomt "talent", men "rølpet" tilfredsstiller ikke 100% (på hi side griper jeg meg i å spørre hva "varme" betyr):

"Umiddelbart virker I slekt som en morsom, frekk og rølpete diktsamling. Men i lengden tilfredsstiller den ikke helt - fordi det inntrykket som altfor ofte fester seg, er at jeg gulpa vokalstoff / spytta diftonger og skumma med kjeften / bare for å tøffe meg. Styrken her er at ironien også fremtrer som selvironi, som jo alltid er et elskverdig trekk, men jeg griper meg i å savne mer varme. Talentet er det imidlertid ingen grunn til å tvile på"