Med tannbørsten og Dante i et knytte

Harstad-Riga-Istanbul-Thessaloniki-Athen-Napoli-Roma-Bologna-Bukta. Kan bli lite blogging i tida fremover. Dersom jeg kommer ut for noe ekstraordinært idiotisk, lover jeg likevel å gi beskjed. God sommer.

Dette er ikke Kaja

Men det er et bilde av henne - i sitt eget utdrikkingslag. Fotografens blikk var omtrent akkurat så tilslørt som fotoet antyder. Bl.a. derfor var det en fin kveld. Ikke en gang resultatlista etter bowlinga, som på ingen måte var et signifikant uttrykk for Lillemortens vanligvis så suverene kroppsbeherskelse, kan tillate meg å gi uttrykk for noe annet. Farten gratulerer med det vordende giftemålet.

Sjón

Festspillene i Harstad nærmer seg, og fordi du vil gjør leksa di: Her er ei (ikke oppdatert, men likevel brukbar) side om Sjón - som er "myteomspunnet popkunstner" og "spesiell gjest" under den poetiske raptusen. Sjón skal også samtale med Erling Steensrup på mandag 26.06.

Hva om jeg...

Ordkalotten har friska opp nettsidene, tilpassa årets festivaltema som er Japan. Festivalen er en fin anledning til å lese seg opp på en litteratur som ikke ofte refereres til i norsk sammenheng. Dette (litt naive) diktet av Shuutaro Tanikawa appelerte til den/det i meg som stadig foretrekker et fødselsmotiv fremfor mye annet.

Goodbye

When little Satoru plays piano
he's so cute I feel like gobbling him up.
His fingers are white and thinner than mine.
I'd like to nibble and chew him up,
starting with the ring finger.
If I did that
then no one would ever be able to spank him.
He wouldn't have to be tutored every day.
He'd be inside me
and able to play the piano as much as he wanted.
We'd go traveling together here and there.
We'd pee in the middle of the desert,
sit in a solitary shack in a storm,
and listen to the wind and rain.
No matter what, we'd never feel lonely.
Even when I got to be an old woman,
Satoru would still be a child.
If I died you'd still hear the piano being played
deep underground.

Lillehammer - igjen

Ellisiv avlegger en rapport fra Lillehammer som også er dekkende for min opplevelse. Hun er likevel ikke blant de av oss som kan si: på litteraturfestival spiser vi hotellfrokost til kvelds. Det kan derimot den omtalte smilende nachspielkongen og reisebokforfatteren.

Ellers må jeg legge til at kritikerseminaret hadde et utmerket program. Eivind Røssaak (som jeg kom i skade for å kalle Ove under, ja) har ikke tapt sin entusiasme med årene, og Mara Lee snakka inspirerende om forfatterkroppen. I det hele tatt.

Angående bønn nummer to i posten under

Jeg fant ut av det. Her er nummer to. Men det er ingen link på forsida så vidt jeg kan se. Hm..

Jeg ber pent om...

... at noen straks fratar mobiltelefonabonnementselgernes løyve til å overfalle meg med innyndende og kvalme høflighetsfraser gjennom flere stasjoner bortetter storgata i Tromsø.

... at redaksjonen i nypoesi får lagt ut det nye nummeret på nett, lanseringsfesten var i forrige uke??