...kjønn og kropp er ikke hverdagskost, skriver Telemarksavisa i et av treffene man får opp når man googler Marit Victoria Wulff Andreassen. (Selv om Telemarksavisas formulering i hysterisk liten grad er treffende). Hvorfor man googler Marit Victoria Wulff Andreassen? Fordi Morgenbladets anmelder Tommy Olsson i går gjorde meg oppmerksom på Wulff Andreassens utstilling på tegnerforbundet. (Rettere vil det være å si at jeg ble gjort oppmerksom på Marit Victoria Wulff Andreassen som sådan, desto riktigere syntes jeg alt var da jeg oppdaga at hun kommer fra Harstad). Jeg vet egentlig ikke at det finnes noe tegneforbund. Men tegninga som MB trykker i tilknyttning til anmelderteksten trigger meg. DEN SÅ UT SOM ET DIKT JEG KUNNE HA SKREVET SELV. Kropp, kjønn, identitet er stikkordene Wulff Andreassen oppgir i de mer eller mindre patetiske lokalavisintervjuene jeg har funnet med henne på nett (Harstad tidende spør den unge kunstneren: blir du rik av dette da? Et annet sted: hvordan er ditt eget sexliv?). De samme tre ordene oppgir jeg når jeg blir spurt om hva diktene i I slekt dreier seg om. Looking For My Mother's Tongue er tittelen på utstillinga til Wulff Andreassen. Det dreier seg om en regressiv aktivitet: "Jeg plystrer mamma til meg / presser meg inn / i hennes fuktige høst (...)", er det ikke noe der? "Det kan se ut som om Wulff Andreassen trekker kollektive vrengebilder fra den høyre hjernehalvdelens mørke avkroker inn i et oppriktighetens lammende lys der de manes frem med forsiktige fargeblyantstreker. I denne utstillingen følger til og med enkelte innvoller med, tilsynelatende som om de ble med i farten", skriver Olsson i sin anmeldelse. Selv er jeg sitert på følgende passus i gratisavisa GRUS: "innerst inne vet vi alle hvordan det er å befinne seg blant tarmene til ei dame. Det var der det starta, var det ikke?". Det er ikke lett å artikulere noe fornuftig om dette på andre måter enn i og med diktet slik det vil være å finne i I slekt. Eller altså tegningene slik de er å finne på tegnerforbundets vegger.
