Kjapt notat

Jeg tror likevel vi må ta på alvor at lyrikken faktisk eksisterer i et vakuum. Det betyr: vi har et kommunikasjonsproblem, poetene har vært tilfreds med å gi ut bøker som fort - shit! - forsvinner inn i jævlig djupe hyller. Spørsmålet er: hvor stopper det opp. Svaret ofte: i formidlingsleddet. Vi kan enten drite i å ha en poesi i Norge, eller vi kan være offensive og tenke: hvorfor ikke heller bruke mer penger, ikke på lyrikken, men på formidlinga av den. Det vil si: gi rom for kritikken, som jo i de siste årene nesten ikke har beskjeftiga seg med den norske poesien i det hele tatt (unntak: nisjesteder som menigheta kjenner, men som for Knut Haavik og alle andre ikke eksisterer). Stadig vekk: når en poet profileres, er det nesten aldri på grunn av poesien, men på grunn av kvaliteter som Knut Haavik vet å sette pris på (poeten drar på interrail med kjærlighetssorg, har på seg cap i Dagbladet, flytter fra urkilden Ullvik til hovedstad og medievirkelighet, gifter seg med privilegerte, eller: fører dagbok på nettet). Like viktig som at staten årlig kjøper 50 diktsamlinger (og det er viktig, kamerater: lån ryggsekken full neste gang du er på biblioen), er at disse møtes av et apparat som fungerer. Spørsmål: hvorfor syntes alle det er stas å lese svensk og dansk lyrikk for tida? Nå gleder jeg meg bare helt sinnsykt til Tromsø-Rosenborg på Alfheim på lørdag. Heia TIL.