This is what it takes to get to that fucking village, and we need to know it.

Etter filmfestivalen hører jeg ingen snakke om min absolutt største opplevelse. Filmen heter 4, regissøren er den russiske debutanten Ilya Khrzhanovsky. Som forventa reduserer anmelderen i Bladet Tromsø filmen og kaller den ”festivalens særeste”. Jeg har googla Khrzhanovsky og ser at også andre festivaler har slitt med at folk forlater salen under visninga. HVORFOR I HIMMELENS NAVN? (et sted på nettet kunne jeg lese at filmen ikke har distributør i regissørens hjemland, hørt slikt!). Jeg skisserer opp gode grunner til at Khrzhanovsky har laga et mesterverk:

Hvordan LYDER, i en urban setting helt vanlige lyder som vi i hverdagen knapt estimerer (anleggslyder, maskinger, pressluftbor, et eller annet sted, utenfor bildet - der borte - bygges det kontinuerlig, hva er det som bygges, for guds skyld, slapp av, her er en del problemer som dere burde løse før dere uten videre kan bygge på den måten der, hei) blir så ekstremt urovekkende.

Hvordan bildene flommer over av – igjen urovekkende – HUNDER (og bjeff, lyden et selvstendig element som peiker utover den visuelle fortellinga)

TALLMYSTIKK, tittelen, i åpningsbildet (fire hunder på våt asfalt, neste bilde: fire enorme borr som – urovekkende – graver seg ned i asfalten), dessuten er den lange innledende bar-scenen (kan den virkelig ha vart i en halvtime?) befolka av FIRE karakterer som bl.a. fører en samtale om kloning (det er tallet fire som holder verden oppe, sier han ene typen. Som et bord, sier hun, med fire bein)

KJØNN, hora virker mer livskraftig enn de apatiske mannsskikkelsene (han typen som bor sammen med en støvtørkende, gammel far). Og kvinna, herregud, har vi noen sinne sett urgamle damer drikke seg sanseløst, rælende drita som her (brent seg fast i minnet: den utrolig triste scenen der to koner vrenger av seg bh-en og spruter vin på brystene – klipp – man kaster et stekt grisehode til levende griser i bingen) i et genuint feminint miljø?

RYTMEN, TAKTSKIFTENE, en laaang samtale i baren (så mange ord, og hvert ord viser seg å være totalt LØGNAKTIG, kan man egenlig fremstille sin egen historie, er man i stand til det? Filmen ser ut til å hevde: nei) følges av en time hvor det nesten ikke snakkes.

MAT, eller snarere KJØTT, ikke bare er han ene typen en slags kjøttdealer, men dette er filmen hvor det virkelig spises (helstekte griser) og drikkes (vodka med bunnslam) på en måte som tar piffen fra ethvert anstendig menneske med humanistiske idealer (hva betyr det å spise, et egg, hva er egentlig det, når det gjøres PÅ DEN MÅTEN DER?).

DUKKENE, MASKENE som ligger igjen etter den avdøde spises opp av hunder over natta (de forbløffende livaktige ansiktene er laga av av mennesker tygget og deretter utspytta BRØD hvis jeg skjønte det rett. Etter begravelsen av dukkemakeren forsøker man å fullføre de halvferdige (utstyrt med slappe mannlige attributter) dukkene, men prosjektet går beint uti selvmord og helvete – det apokalypsekonnoterende dukke- og maskebålet fyres opp.

DET GRÅE, TRISTE LANDSKAPET, de fornedrede kroppene, DET USEDVANLIG PENE, STYGGE, UTÅLSOMME i bildene.

Og hele tida: DET UNDERKOMMUNISERTE, ANTYDNINGENE, Ilya Khrzhanovsky er en regissør som stoler på sin titter.
Eksempel: selvmordet som får skje i bakgrunnen, den hengte kroppen som tilfeldig interiør i bildet (som for å si: det er ikke selvmorderens handling som overrasker her, men din, du som til tross for alt dette VELGER å være i live).
---
Dette er en informativ sak om filmen, sett fra Australia. Jeg siterer artikkelforfatterens finest setning: "This is what it takes to get to that fucking village, and we need to know it"