Kritikk av kritikken

Måtte det ikke skje at denne anmeldelsen blir den eneste boka til Knut Olav drar på seg. Over to fattige avsnitt bestemmes Romklang som ugjennomtrengelig for alle andre enn "folk med håndverksmessig interesse". Anmelderen innrømmer: "observant og vittig er han. Men kvaliteten (her: den språklige og fortellertekniske beherskelsen) bestemmes ikke ytterligere. Typisk ytrer anmelderen et ønske om å lese fremtidige bøker av forfatteren (og da underforstått: som ikke er så "tekniske" (sic.)) heller enn å lese boka som nå foreligger.
---
Seinere noterer jeg meg at dette ikke er en anmeldelse av romklang.
---
Ennå seinere: dette er den første anmeldelsen jeg har sett forholder seg redelig til romanen (roman-romanen, som Eva Jensen kanskje ville sagt). Pussig nok påpeiker AM Prinos Knut Olavs etrelyst. Det er kanskje en greie de har gående blandt Aftenpostens anmeldere? Også forfatteren av I slekt ble beskyldt for å ville "erte" (og videre: "de borgelige") av Aftenposten. Da klør man seg i hodet og spør: er det bra eller dårlig, det å ville erte? Eller først: er det erte man vil? For min egen del kan jeg svare: det eneste jeg vil er å skrive gode dikt. Det vil si: dikt som virker. Og jeg kan legge til: Knut Olav har skrevet en roman(-roman) som virker.
---
Og litt seinere enn det igjen: "Romklang er, etter mi meining, ein roman for litteraturprofessorar - i beste fall", skrives det i Fædrelandsvennen. Der tror jeg anmelderen tar feil, leser litteraturprofessorer norsk samtidslitteratur da?